Huset ved broen

Marilynne Robinsons første roman kom i 1980, og er forlengst blitt en moderne klassiker. Den forteller historien om tenåringssøstrene Ruth og Lucille. Moren har tatt sitt eget liv, og jentene vokser opp hos bestemoren i et forfallent hus utenfor den lille byen Fingerbone i Idaho, omgitt av et øde fjellandskap. Huset ligger ved en iskald innsjø, den samme som jentenes bestefar druknet i etter en spektakulær togavsporing, og som moren deres kjørte ut i for å begå selvmord. Ved bestemorens bortgang overtar to selvopptatte grandtanter ansvaret for søstrene, men de to gamle peppermøene klarer ikke å forholde seg til de livslystne ungjentene. Da flytter tante Sylvie inn. Hun er av natur en omstreifer, eksentrisk og uglesett i det dypt kristenkonservative lokalsamfunnet, og lar stort sett jentene gjøre som de vil, også skulke skolen og være oppe om natten. Ruth, den eldste og forknytte, føler seg forbundet med tanten, mens Lucille, lillesøsteren, lengter etter et tryggere fotfeste og trekker seg unna. Skildringen av deres strevsomme ferd mot voksenalder belyser på en vakker og tragisk måte prisen alle må betale for tap og overlevelse, og den truende understrømmen av alt som er flyktig og forgjengelig. Romanen ble nominert til Pulitzer-prisen og vinner av PEN/Hemingway-prisen for beste debutroman. Kåret av The Guardian til en av de beste hundre bøkene som noensinne er skrevet. Og kåret av The Atlantid til en av de beste romanene i forrige århundre.